HISTORIE

Desember

Ventetiden er i gang og kalenderlukene åpnes, én for hver dag.

Og sååå sent dagene går. Usannsynlige lange uker, hvor dagene nærmest stopper opp. Husker første milepel i ventingen var da man nådde 10. desember. Da var man omsider kommet til to-sifferet på kalenderen, og man følte man begynte komme seg greit uti desember. Husker vi hadde slike sjokoladekalendre. Spenningen var hvilket mønster som var på sjokoladen. Og det var mer en nok. Det var nedtellingen som var viktig. Kalender fikk man også om man leste blad. Donald Duck, Mikke Mus eller min favoritt - Bamse, verdens sterkeste bjørn. Kalender med koselige julemotiver hvor ett nytt bilde ble avslørt for hver luke man åpnet. Gode Minner! Neste milepel på krypgangen mot jul var den 20. Da begynte det så vidt nærme seg og man så enden på ventetiden. Den lengste måneden i året. Så kom lillejulaften. Dagen som var like lang som hele desember til sammen. Slik føltes det i allefall i mine unge år. At det kunne snu så totalt skulle man ikke tro. Nå er ikke dagene lange og mange nok for å skulle rekke unna alle gjøremål. Lukene åpnes unna for unna i en forrykende fart mens man hele tiden må forsøke huske på å få gjort alt, og i tide.

Ofte kan man savne tiden som var. Bekymringer for jula og alt som hører med var ikke så stor den gang. Julebaksten for eksempel. Det første som ble bakt. Hjortetakk, eller smultringer som noen vil kalle det, men nei. Dette var hjortetakk. Deigen måtte lages dagen før og stå over natta. Kom hjem med skolebussen og det var baking av hjortetakk, så var det å gå veien ned til mor og far. Mamma og mor bakte alltid disse sammen slik jeg husker det. Da sto den store brødforma på vedovnen i kjøkkenet, full av hjortetakk. Helt fornøyd skulle man visst aldri være med julebaksten. Enten var noen for mye stekt ellers så var ikke utformingen helt korrekt. Noe skulle det være, men smaken var det aldri noe å si på. Ikke noe av det andre heller etter hva jeg kunne se, men sånn var det. Gode minner!

En annen ting før jul. Husvask, ja kanskje til og med rundvask. Vegger, tak og for ikke glemme gulv- dør- og taklister. Siste dagene før jul, eller helst siste dagen, så var stua å regne som et begrenset område. Her skulle man helst ikke gå om det ikke var helt nødvendig før gulvteppene kom på, som den aller siste finishen. Dette var en del av juleforberedelsene hjemme. Også skulle det pyntes. Kroken innerst i stua kunne gjerne bli ferdig litt tidligere. Tidligere vil da si tidlig på lillejulaften, eller til nød den 22. desember. I kroken her var det alltid spennende å kikke. Veggseksjonen som luktet av teakolje. Juleduker, glitter, kuler og de gode "gamle" nissene som var som tatt ut av Lars Carlsons julemalerier. Mange av disse pyntet etter hvert opp resten av stua og de øvrige rommene i huset, sammen med oppsatser laget av julestjerner og svibler med et teppe av reinmose rundt, plukket noen uker i forveien. Engler og levende lys. Lillejulaften, lengste dagen i året, var også tiden for å kjøre ut gaver. Da fikk mamma ordne hjemme mens jeg ble med pappa rundt meg julegaver. Var dagen, 23. desember, lang i seg selv var denne turen rundt om i de "tusen" hjem med gaver også noe med det lengste man kunne oppleve som liten. Tusen hjem var er liten overdrivelse, men følelsen var ikke langt unna. Siste stopp på denne rundturen var på Barstranda, til mor og far der. Her smurte alltid "mor på Barstranda", som jeg kalte henne, på julebrød med kjøttrull. "Far på Barstranda" hadde pynta juletree i stua tidligere på kvelden. Her var det å kikke på den gamle juletrepynten mens far hvert år kommenterte hvor heldig de hadde vært med juletreet i år, mens han humra og lo. De hadde plasttre. Da kunne det gjerne spøkes litt rundt hvor heldig man hadde vært med det.  Gode minner!

Kvelden før kvelden var kommet. Man kom hjem etter en gavetur lenger enn lang. Spenninga var stor når man åpna døra til soverommet. Ferdig pynta med juleduker, nisser og juleløpere. Et stort gulvteppe over hele gulvet og ny-redd på senga med flanell-sengesett. Gode minner!

Så var det sengetid. Juletreet sto upynta i stua, som heller ikke var helt ferdig enda. Siste strøket skulle gjøres etter vi hadde lagt oss. I allefall treet. Det skulle vi aldri se før selve dagen. Ligge i senga. Leke med nissene på nattbordet. Fantasere rundt juleløperne som hang på veggen. Hva nissene gjorde, hva de hadde i gavene og hva de skulle. Utrolig hva man fikk ut av ett bilde. Ingen nettbrett og youtube den gang da. Omsider sovna man, etter å ligget våken, i noe man selv oppfattet som en uendelighet. Ikke ulik hele måneden, de siste dagene og kvelden for øvrig.


Julemorgen. Våkne til nissepakke på nattbordet eller på gulvet foran. Strømper hadde ikke vi. Her var det nissepakke, og den åpna man ikke før man hadde kommet seg opp og i stua. Juletreet, ferdig pynta. Men ingen lys. Her var det å begynne lete. Finne den ene løse pæra som med noen få vridninger tente treet og julestemninga til det fulle. Glitter i rødt, grønt, gull og sølv. Glasskuler, kongler og pynt i alle farger. Julekurver vi hadde laget på skola oppgjennom årene. Ikke alle like sjarmerende, men de hørte julen til og skulle henge på treet. Engler og flagg hørte også med. Så var det å sette seg godt til rette i stua for å åpne nissepakken. Julegodter og klementiner. Noe å kose seg med mens man så julemorgen på tv. Mamma fyrte opp i ovnen. Nyvaska glassrute. Aldri lyste varmen så godt opp som på julaften. Gode minner! Kongerøkelse og grønnsåpe i skjønn harmoni. På kjøkkenet var det tent lys i julehusene på benken. Slike med te-lys. Disse er nærmest ikke få tak i lengre. Så var det frokost og man kunne smake på kjøttrullen. Deretter ned til mor og far med gaver før dagen gikk sakte videre. Noen år kjørte vi nedover til Gimsøysand etter middag for å høre. Den klare lyden fra kirkeklokka som ringte jula inn i gamle ærverdige Gimsøy kirke. Om været var klart, slik det alltid var på julaften før når man var liten, med snø over det hele. Da kunne man av og til høre lyden av kirkeklokka helt utover til oss på Saupstad. Gårdsplassen var opplyst av fakler og oljelykter. Siste på programmet før pakkene skulle under treet var kaffe. Noe så unødvendig... i allefall etter mitt synspunkt på den tiden. Men da tente vi også englespillet. Englespillet hadde sin faste plass oppå tv. Den gang det var plass å sette noe oppå tv. Det var ikke mye snakk om flatskjerm da. Men klangen av englespillet var noe helt eget. For de som har sett animasjonsfilmen Polarekspressen. "De som tror på julenissen får høre den nydelige klangen av bjellene på seletøyet til reinsdyrene". Nærmeste man kommer å beskrive klangen fra englespillet på julaften.

Deretter var det tid for å legge pakkene under treet. Vi la aldri pakkene under før kvelden. Pappa la under mens han telte. På forhånd hadde vi gjettet på hvor mange gaver det var. Deretter var det å sette seg godt til rette. Jeg satt alltid i hjørnet på sofaen. Klar. Mamma satt foran juletreet og leste opp gavene en for en og delte ut. Til Tony fra .......... Så mye spenning! GODE MINNER!

Den tiden var det julestemning. Hele desember og ikke minst, siste dagene før jul. En stemning jeg er så heldig å ha fått beholde. Den kan variere fra år til år, men den er der og den kommer alltid før eller sener innen den 24. desember. Et håp og ett ønske at alle og enhver skal få oppleve. Man vet at det er langt fra alle som får det, men vi som får det skal være evig takknemlig for det. Også må vi ta vare på den stemninga for årene som kommer. Den kan aldri brukes opp uansett hvor mye vi deler av den. Det er viktig å huske på. Også er det viktig å huske at det må ikke være gullende rent over alt. Pynten trenger ikke være så flott og kakene så mange. For et barn er det ikke det som teller. Men opplevelsen av noe godt i tiden mot jul.

Så fra meg til dere alle. Med ønske om en riktig God førjulstid - God Jul!


Julehøytiden.

Barndomsminner, førjulstiden og butikken...

   Til jul skal butikken bugne av julesteming!

Dette husker jeg spessielt fra da jeg selv var liten og gikk på skolen. Vi pleide gå av bussen i krysset ved butikken. Derfra gikk vi siste veibiten oppover til skolen mens bussen kjørte innover til Barstranda å hentet ungene der. Det var alltid en spessiell spenning mandagen etter 1. søndag i advent.        Da hadde nemlig Lillian og bestefar Leif, som da drev butikken, pyntet. Når vi gikk ut av bussen og kikket mot butikken kunne man skimte det rød-lilla lyset fra glittret som var hengt opp i stor-vinduene og som farget vinduslysene. Julebyen og nissen med lys var kommet opp i storvinduet ved kassen. Snøspray og julevindu. I forhold til pyntingen og lyssettingne i dagens juleutstillinger var kanskje ikke dette så "mye", men her var det gjort i tråd med tradisjon, med omhu og glede. Ingen fast fabrikert utstilling som var lik om man nå kjører øst eller vest. Hvordan pyntingen var i de andre butikkene i Svolvær, Leknes osv. husker jeg forsåvidt ikke så mye av fra den tiden. Det var slik som dette det skulle være. Nå var det advent og nedtelling mot jul. Julestemninga knyttet til butikken her husker jeg godt og den sitter i enda. Glittret som han på reolen rett fram når man kom inn døra. Stå der å la det tynne glittret gli mellom fingrene. Handel før jul, kø fra kassa og bak i butkken mens det kontinuerlig ble fyllt ut mer varer. Utfyllingen, særlig kjølevarer, var nok noe mer tungvindt den gang uten at man som liten tenkte noe over det. Varene var nå der ;) Folk pratet over fulle handlevogner om gaver, husvask og kakebakst. Der og da var det kanskje ikke noe særlig. Der man sto ganske så utålmodig i ett iherdig forsøk på å ikke mase, noe man hadde fått beskjed om å ikke gjøre i forkant av butikkbesøket, men køen rykket stadig fremover og man kom til kassa hvor man da kunne legge varene i julenett. Den gang hadde man på butikken egne nett til jul, med "God Jul" og flotte nisser. Tenk det! 

Julepynt ja, den gang gang var det en selvfølge med lysmansjetter på stearinlysene. Disse i ulike farger med kuler i rødt, gull og sølv, kristorn og julestjerner til 5,- stk. Disse lå i hyllen på den første reolen man kom til når man tok til høyre innafor døra. Juleløpere med skikkelige nisser, dompapper og juletrepynt. Glasskuler med glitter... Alt dette opplevde man og fant man altså her, på den lille butikken. Gode minner! 

Dette er noe jeg håper å kunne videreføre litt av selv om tidene endrer seg. Jeg tror fremdelse mange føler på det. En forventning når ting blir gjort noenlunde likt år etter år knyttet opp mot en spessell tid som julen er. Tradisjon, uavhengig av hva man tror eller hvor man komme fra. Klare skape litt av den samme stemningen, spenningen og forventningen som jeg selv husker fra da jeg var liten og gikk av bussen, i krysset ved butikken.

Ønsker alle en 

God førjulstid.


Etter lang tid uten kafé pga. koronapandemien stengte ned store deler av landet 12. mars, åpnet kaféen igjen lørdag 27. juni. Gjennåpnet i ny drakt. Line-Marita og mamma (Elin) skal ha æren for å ha malt opp bord og stoler. Ble senkveld fredag 26. juni med å få alt påplass. Å vi ble veldig fornøyde med resultatet.

Duken på anretningsbordet er heklet av mor (bestemor Elsa) og stettfatet som står midt på ble kjøpt i Berlevåg vinteren 2014 da jeg (Tony) var på hysefiske med snurrevadbåten Joker. Gode tilbakemeldinger på det som var gjort om, lyst, lett og hjemmekoselig. 


Oppslag i Lofotposten 5. mai 2020. 


29. februar, skuddårsdagen 2020 vs 1996. 

I år, 2020 er det altså skuddår, 29. februar fallt i tillegg på en lørdag. Vi hadde planer om å markere dagen som bare inntreffer hvert 4. år med bål utenfor butikken. Koke kaffe og grille pølser. Helt slik ble det ikke. Et voldsomt snøfall dagen før, med vind og snøfåkk satte en stopper for de planene. Fredag 28. februar lå nærmest hele Lofoten under i snø og veiene lå igjen. Til og med lufta var for snøtung til å kunne fly i. Dermed fikk vi besøk av et helikopter på plassen her. 

Denne dagen begynte litt roligere enn den avslutta. Det var såpass sikt tidlig på dag at jeg, Tony, kjørte til Leitebakken for å hente ved. Da jeg kom i retur fikk jeg se noe "rart" på myra ved krysset opp til Jenndalen. En bil hadde kjørt av veien. Den sto uvanlig langt utenfor veien oppdaget jeg, og den måtte ha veltet eller noe for det var noe som ikke stemte helt utfra det jeg kunne se i snøfåkket... Konturene var noe rare. Bilen måtte ha en underlig kontruksjon på taket. Sekundet etterpå oppfatter jeg at det er et helikopter som står ute på myra. 15-20 meter fra veien. Gjorde forsåvidt ikke situasjonen noe mindre underlig. Jeg tenkte de hadde blitt tvunget ned pga. dårlig sikt og fortsetter vell nå været løyer. Jeg kjører til butikken og får lastet av noe av veden før jeg fortsetter arbeie inne. Én time senere kommer jeg til å tenke på helikoptret igjen. Det er såklart et samtaleemne inne på kaféen, for jeg var ikke den eneste som hadde sett doningen som hadde parkert. Jeg kom til å tenke på pilotene. Været var like dårlig som igjen betø at de nok fremdeles var "strandet" ute på myra. Lite kaffe og dårlige toalettfasiliteter som det er der oppe tok jeg bilen å kjørte oppover. Riktig nok der sto de. Akkurat da jeg kom var ene piloten ute å sjekka snøforholdene på rotorene og om maskinen sto greit i myra. Jeg satte bilen i veikanten, hvorvidt den var synlig, også gikk jeg for å høre om de var værfaste. Joda, de var det. Smått fortvilt over at været ikke så ut til å lette noe særlig. Jeg fortalte om butikken og inviterte de ned for kaffe, varme osv. Noe de tok i på, men usikkerheten var stor vedr. maskinen som sto noe usikkert. Myr er ikke beste underlaget... jeg forklarte at det kunne være mulig å lande utenfor butikken hvis de ville det. Parkeringa ble etterhvert sjekket ut etter at de hadde fått varmen i seg i kaféen. Her var det godt mulig å lande. Sikta ned mot butikken fra Jenndalskrysset derimot var mer usikkert. Løsningen her ble følgebil/traktor. Mikael ble tilkalt. Først rydda han parkeringa eller helipaden som det nå måtte hete ;) Deretter kjørte vi oppover til helikoptret. En plan B ble satt ved en utkjørsel oppe på Jenndalsveien. I tilfelle sikta ble for dårlig kunne de lande igjen der. Mikael skulle kjøre med traktoren, snudde bakfre arbeidslys oppover og med rotorer og fulle lys skulle helikoptret følge traktoren og veien ned til butikken. Samband hadde vi også. Radio både i bilen og traktoren. Det ble satt blitsere på varebilen så jeg kjørte forran traktoren i 30/35 km/t. Nede ved Haneseth kjørte jeg på for å nå butikken og evt. få rydda klart området. Bilen ble posisjonert utfra instruks fra piloten, Mikalen kjørte traktoren over og spærra den nedre innkjøringen. Helikoptret gjorde en turn over området og landa perfekt midt på plassen som var rydda. Ikke ofte man har noe slikt på parkeringa. Bukker og bil med blinklys ble satt opp rundt maskinen. Her kunne det stå trygt. Pilotene lå over på Hov hestegård. Lørdagsmorgen var de påplass igjen. Fikk kosta snø og is av maskinen. Ca. kl. 10.30 tok de av og fortsatte det opprinnelige oppdraget de hadde fra dagen før.

Det ble liksom sentrum for skuddårsmarkeringa 2020.

I 1996 var det heller ikke noe å si på markeringa! Kaffe og brødmat på isdisken. "Man tager det man haver". Utkledning og stor stemning den gangen for 24 år siden! Fantastiske flotte minner fra tidligere drift av butikken. Den gangen var det nærmat.


På Gimsøy i Lofoten har det vært drevet butikk i "all" tid. I perioden da dagens butikk startet opp på slutten av 40 tallet var det hele 3 dagligvarebutikker på øya. 2 av disse ser du på bildet over. 

Dagens butikk, som da ble startet og drevet av Tore Vinje, bygget midt i bilde. Bygget er, selv etter noen tilbygg, lett gjennkjennelig. Også har vi over veien til dette, bygget helt til venstre i bilde, butikken til Bjarne Pedersen. Han hadde også butikk på Sande, like bortenfor kirka. Her var det tidliger anløp av lokalbåten. Ved kirka lå også telegraf og postkontor. I bygget oppe til høyre i bildet, med store vinduer. Dette var elektrobutikken til Harald Dreyer. Bilde er fra 1962. 

Dagens bygg var i utgangspunktet bare i en etasje. Men Tore fikk taket løftet og en etasje til ble bygget på slik at man da fikk boenhet oppe og butikk nede. Gjennom tidene har 2. etasjen hatt flere funksjoner. Her var det, som jeg husker fra jeg var liten, bibliotek med kafé. Senere ble det treningssenter, GimGym, drevet av Frank-Arne Nygård, før det da ble renovert til dagens leilighet.

Vi hadde også andre utsalgssteder på øya tidligere. I bl.a. Hovsund, her var det også bakeri og trandamperi. Kiosk hadde vi i Årstranda. Det var stor aktivitet på øya tidlig på 1900 tallet. Sentralt plassert som den er midt i lofoten med sine store landbruksområder og med sundklakkstraumen på ene siden og Gimsøystraumen på andre siden var øya godt egnet for da-tidens fiskebonde. Man kunne velge fiske både på "innerisa" og "yttersia" i sesongen alt etter vær og vind. Slik man også kan i dag. 


Gimsøy Landhandel AS.

Selskapet Gimsøy Landhandel AS ble startet opp i 2015, men butikken i seg selv, bygget og butikkdriften, går mye lengre tilbake.

20. desember 2018 overtok Tony Dahl selskapet fra Roy Martin Martinsen og Bodil Tina Martinsen.